I dennen sesongens skoledebatter har representantene fra Ap og SV flittig brukt det faktum at den sittende regjering har innført et skolemateriellstipend rettet mot de elevene som kommer fra familier med dårlig råd. Gitt at gratis skolemateriell er et hyppig diskutert tema i disse debattene, skulle man tro at dette er et tiltak som regjeringen høster velfortjent ros for.
Dette er ikke tilfelle. Derimot argumenterer representantene fra SV og Ap konsekvent for at et slikt særstipend er usolidarisk mot de andre elevene, og bør avskaffes.
Personlig ser jeg på dette som grovt og historieløst misbruk av solidaritetsbegrepet. Det er ikke slik at solidaritet kommer gjennom å dele ut like lite til alle. Tvert imot består solidaritet i å sørge for at alle får like muligheter. Dette kan oppnås nettopp ved å prioritere mer til de som har minst. Det er overraskende at det er nettopp de sosialistiske partiene som ikke synes å forstå dette.
Det handler om prioriteringer, er det mange som hevder. Hvor riktig er det å prioritere skolemateriell til de elevene med rike foreldre, fremfor å prioritere mer støtte til de som kommer fra smalere kår? Det er tydelig at de sosialistiske partiene ikke lenger er de som ivaretar interessene til samfunnets svakeste.
Ap brukte 100 mill på at alle fikk låne en bok. Regjeringen bruker 180 mill på at de 50 000 som trenger det mest får 3500 kr i stipend. SV foreslo i sitt alternative statsbudsjett å heve til 220 mill, men dele pengene på alle. Da vil alle få 1270 kr, bra for de som trenger det minst, men de som trenger det mest vil tape 2230 kr. Altså: Ap lover alle alt gratis og leverer nesten ingenting. SV stjeler fra de som trenger det mest. Venstre lover ikke litt til alle, men å prioritere mer til dem som trenger det mest.
