Markedsøkonomi forutsetter frie individer som kan inngå frivillige avtaler med andre (individer, firmaer eller stater) om å levere visse varer og tjenester til en avtalt pris og avtalt kvalitet).
Det forutsetter også konkurranse mellom ulike tilbydere av samme vare og tjeneste - slik at misfornøyde kjøpere kan gå til en annen tilbyder om man er misfornøyd med den første.
Det forutsetter også informasjonstilgang, slik at etterspørrere kan få tilfredstilt behovet for kunnskap før man kjøper en vare eller tjeneste. Det forutsetter også informasjonstilgang andre veien, slik at en tilbyder har mulighet til å sjekke om etterspørrer har økonomi til faktisk å kjøpe varen han/hun etterspør.
Produksjonskostnadene må være gjenspeilet i prisen - slik at en vare få etterspør blir dyrere enn en mange etterspør. En vare som er dyr å produsere blir utgangspunktet dyr - så lenge man ikke kan senke kostnadene ved å produsere mange enheter. Det kan man hvis mange etterspør denne varen.
Konkurransen kan bli skadelidende hvis subsidier, lovbeskyttelse i form av kvoter for eksport/import, evt. forbud etc, brukes. Da vil ikke etterspørselen, tilbudet, eller prisen bli korrekt.
Motsatsen er kommandoøkonomi. Der noen kommanderer produksjon, priser etc av varer og tjenester. Der det er forbud mot å inngå frivillige avtaler, forbud mot å produsere samme vare, forbud mot å gå til andre tilbydere. Og informasjonstilgangen om den faktiske etterspørselen i markedet vil aldri bli fullstendig.
Konklusjonen er: Selvfølgelig leverer markedsøkonomien varene!
Til dem som etterspør.
Til dem som er villige til å betale.
Til dem som innhenter informasjon.
Til dem som benytter markedets konkurranse til å bytte produsent om man er misfornøyd.
Markedet har aldri ment å skulle gi alle alle varer til samme pris uansett hvor i verden (eller landet) man bor.
